Adresse:		Roseveien 14 3408 TRANBY
E-post:		post@fjellkiler.no
Tlf:		902 05 627 Ring helst etter kl 16 på arbeids dager. Fra 08:00 til 16:00 kan du sende SMS.

Med noen kilesett, en borhammer og en tung hammer kan nesten alle nevenyttige dele stein og bryte fjell. Metoden er gammel, enkel og svært effektiv. Du trenger ikke dynamitt eller sprengmasse for å få jobben gjort. Store steiner kan deles og formes til stablestein. Er du tålmodig kan du lage din egen brostein. Fjell i kjelleren kan du bryte og trille ut. Bergnabber som står i veien for gressklipperen kan du fjerne selv. Renner i fjellet for å lede bort vann kan du også lage. Noen har laget trappetrinn i fjellet. Du får det sikkert til. Vi har 20 års erfaring med bruk av kilesett og bidrar gjerne med råd til våre kunder.

Beskrivelse

Et kilesett består av en kile og to blekker (sidekiler). Blekkene er tykkest i bunnen og tynnest i toppen. På utsiden er de avrundet slik at de får god støtte mot hullveggen. Innsiden av blekket er plant slik at den får god kontakt med kilen. Når de to blekkene er plassert på hver side av kilen, er den kombinerte bredde av settet det samme i begge ender. På større kilesett er gjerne radiusen litt redusert i øvre halvdel. Dette gjøres for å konsentrere sprengkreftene lengre nede i hullet. Kilesett blir omtalt som steinkiler, stenkiler, sprekkiler, sprengkiler, sleggekiler, fjellkiler, bergkiler, bergverkskiler, bergmannskiler osv.

Teknikk

Flere kilesett settes vanligvis i en rett linje for å splitte et enkelt, stort stykke av stein. Steinen eller fjellet har ofte svake plan hvor den sprekker lettere enn andre. Med et trent øye er det mulig å se retningen på disse svake plan hvor det er mest hensiktsmessig å sette kilesømmen. Om en ikke ser dette kan en prøve seg fram. Når en bryter fjell kan en prøve å følge samme retning som eventuelle naturlige sprekker. Naturlige sprekker kan også utnyttes ved at en setter kilesømmen med en vinkel større enn 90 grader slik at kilene vil prøve å åpne den eksiterende sprekken i det de lager en ny sprekk.  Avstanden mellom hver kile er avhengig av størrelsen på kilen. En tommelfingerregel er en kilelengde mellom hvert kilehull, men dette vil variere med bergart og oppgave. For å tallfeste avstanden mellom hullene kan en si 10- 15 cm for kiler opp til 22 mm og for kiler fra 24 mm og oppover vil hullavstanden ligge på 25 – 35 cm. Belastningen per kilesett øker med avstanden eller med andre ord jo større avstand mellom kilesettene jo hardere må du slå. Dybden på hullet bør være minst så dype som kilen er lang. Ved bruk av elektrisk borhammer bør det legges til 2-3 cm fordi det blir liggende igjen en del borstøv i bunn av hullet. Kile og blekker settes slik at ørene på blekkene  peker normalt ut fra retningen på hullrekken. Før kilene bankes ned løftes ørene klar av fjellet slik at blekkene ikke blir hengende på ørene. Kilene slås inn jevnt ved at en gir alle kilene et slag før alle får hvert sitt slag nummer to osv. Når kilene er slått godt inn venter man noen minutter. Det for at steinen skal få tid til å reagere. Når fjellet begynner å sprekke høres en knitrende lyd. Dersom ingenting skjer gis hver og en kile et slag eller to. Deretter venter man litt igjen, for å se og høre om sprekken kommer. Dersom ingenting skjer og du føler at kilene har fått nok juling må du vurdere å sette inn flere kiler eller om du har satt kilesømmen på feil sted. Dersom du bryter fjell og føler det siste er tilfelle må du forsøke å få kilene ut igjen. For å få til det kan du bore et hull på skrå inn slik at hullet treffer like på siden av kilesettet som står fast. Vinkelen mellom det nye og hullet med kilesett i bør være ca. 45 grader. I det nye hullet setter du et nytt kilesett slik at et av blekkene har ørespissen pekende oppover.  Når kilen slås inn vil en slå opp et skall rundt den fastlåste kilen. Dersom man starter forsiktig, ved å ikke prøve å bryte ut for mye av gangen, kommer man sjelden i denne situasjonen.  Under deling av stein vil det alltid hjelpe å sette inn flere kiler. For best mulig utnyttelse av kilesettene må kilen smøres. Små kiler opp til 20 mm kan smøres med sagkjedeolje, best er det å bruke et fett med god bæreevne. Molybidensulfid fett, MoS2 fra Biltema kan anbefales.  Effekten av smøring har faktor 2 inntil kilen begynner å gli mellom blekkene. I det den glir øker faktoren til 5.

Litt historikk fritt etter

http://en.wikipedia.org/wiki/Plug_and_feather

Varianter av kile og blekk metoden har vært brukt siden gammel egyptiske tid. Med denne enkle mekaniske teknikk ble steinen først målt og merket. Spor ble laget med meisel og slager. I disse sporene ble bronse kiler og blekker satt. Dette var den vanligste metoden som ble brukt av egypterne for utvinning av kalkstein og sandstein. Det kan tydelig sees bevis på denne metoden for å kutte obelisker i steinbruddene i Aswan. Teknikken ble også brukt av romerne.

På Dartmoor, Devon, England, er prosessen kjent som "feather and tare", og ble brukt fra rundt 1800 for å splitte store blokker av granitt funnet der. Teknikken ble for eksempel brukt til å lage skinnene for Haytor Granite Tramway i 1820. I New England, er kile og blekk teknikken først nevnt i "The New-England Farmer; Or, Georgical Dictionary" (1790) av Samuel Deane. Deane skrev "... en annen metode for å bryte stein, noe som burde være allment kjent og som noen ganger viste seg å være billigere, er som følger: Bor to hull i en stein, la hullrekka følge kornretningen om den kan oppdages med øyet. Hvert hull fylles deretter med to semi-sylindriske biter av stål og kjør så en stålkile mellom dem. Steinen vil dermed bli splittet. Ofte kan rektangulære stykker egnet for bygging oppnås. " I 1803 var guvernør Robbins del av en komité som fikk i oppgave å bygge et nytt statlig fengsel. I et tilfeldig møte samme år, kom Robbins i kontakt med Mr. Tarbox som brukte en modifisert versjon av kile og blekk metoden beskrevet av Deane. Istedenfor å bruke bare to hull, boret Tarbox så mange hull som var nødvendig med hullavstand seks til åtte tommer (15-20 cm). Robbins leide inn Tarbox til å undervise steinarbeiderne på Quincy Massachusetts steinbrudd i hans teknikk. Innen et år ble prisen på steinbruddprodukter halvert. Metoden spredte seg raskt og ble grunnlaget for den moderne kile og blekk metoden, som fortsatt brukes i dag. Ca i 1803, ifølge William Pattee's "History of Old Braintree and Quincy" (1878), utviklet Josiah Bemis, George Stearns og Michael Wild en splittings metoden som lignet på konseptet til kile og blekk metoden. Denne teknikken (referert til av moderne forskere som "Flat Wedge Method") for splitting av stein, innebar å lage et rettlinjet spor i steinen ved hjelp av en spormeisel slått med en stor hammer. Små flate metallkiler ble kjørt mellom shims av flattjern. Metoden med kile og blekk begynte å bli anvendt på denne tiden og spredde seg raskt i hele regionen. Stein delt med begge metodene er bevis som indikerer utviklingen av denne teknikken. Metoden som brukte spormeisel skapte de lange rektangulære sporene, mens den nyere metoden med fjellbor og feisel etterlot runde hull.

Kile og blekk metoden er fortsatt mye i bruk i dag, særlig etter at de elektriske borhammere nærmest har blitt allemannseie.